Alternativ A

Alternativ B.
Oskar Alvereng

”I dag kan du bli norsklærer uten å ha lest verken Holberg eller norrøn litteratur”.[1] Sitatet kommer fra Torill Steinfeld ved UiO i en artikkel i Klassekampen fra 2013 hvor spørsmålet om hvorvidt dagens lærerutdanningsinstitusjoner fokuserer nok på den litterære delen av norskfaget kontra den formidlende delen av faget: språk, tekst osv. Men spørsmålet burde nok heller være: Hvilken betydning har norskfaget, og litteraturen spesielt, for dagens og morgendagens samfunn? Er det fortsatt like viktig at alle skal ha pløyd seg igjennom ”Synnøve Solbakken” før en har gjort seg ferdig med grunnskolen?

Hvilket samfunn lever vi i dag og hva er det som preger samfunnet i dag jamfør tidligere? For det første; vi lever i en tekstmediert, sosial verden hvor ulike former for tekster, sammensatte eller ikke, preger hverdagen til alle mennesker.[2] 80 prosent av alle arbeidstakere er avhengige av å kunne forstå tekst.[3] Med andre ord er verden den dag i dag en helt annen en fra den for bare 50 år siden. Det er tekster rundt oss til en hver tid og det påvirker hvordan en nå må forholde seg til tekster. Kunnskapsløftet har på mange måter tatt hensyn til denne utviklingen, og har i læreplanen tatt større hensyn til blant annet språkutvikling med fokus på lesing, semiotikk, argumentasjon og tekstproduksjon i stedet for fokus på hva en leser og hvorfor en leser (litterære tekster). Debatten gjelder hvorvidt den klassiske litteraturen fortsatt er viktig for fremtidens unge, og det er det som er spørsmålet og stridens kjerne. Skal alle kjenne til Synnøve Solbakken og hvorfor skal en det?

Om alle skal lese Synnøve Solbakken, Ibens ”Et dukkehjem” eller et annet kanonisert, litterært verk i løpet av skolegangen, må det ligge en kulturell forankring i bunn for å kunne legitimere at en slik leseliste skal kunne forsvares. Gjennom kulturell forståelse av litteraturen, evner en å ta opp verdier og normer samfunnet er tuftet på! Klassisk, kanonisert litteratur (normativt sett, da det ikke er noen faktisk, kanonisert litteratur i Norge i dag)  må kunne gi fremtidens borgere noe annet enn et gufs fra fortidens nasjonsbyggingsprosjekt kun for prosjektets skyld. Med det legger jeg i at for å kunne forstå litteraturens rolle i dagens samfunn, så må en se hva en legger i litteraturens funksjon i samfunnet.

Jon Smidt hevder i artikkelen ”Skviset ut av læreplanen”[4] at litteraturen er knyttet sterkt opp til begrepet ”danning”. Altså er litteraturen med på å forme unge til selvstendige, reflekterte, undrende og kreative individer. Men også egenskapen til å forstå og tolke tekster av ulikt slag blir utviklet. Dannelse er på mange måter et konservativt begrep en gjerne forbinder med det tidligere borgerskapet, men i denne teksten ligger det en annen forståelse til grunn: forståelse av tekst sett ut i fra individet i lys av samfunnets kulturelle bagasje. Med forståelse av litterære tekster ut fra sin egen samtid og fortid, vil man på den måten forstå teksters gjennom et kritisk perspektiv og øke elevenes danning.

På samme måte som da Camilla Collet skrev i ”Kvinden i litteraturen” at ”Romanen er en Afspejling af Livet (...)”, kan en forstå det i en kontekst hvor en mener at litteraturen er en avspeiling av livet. Slik som Gudmund Hernes i sitt essay ”Samfunnets store speil” beskriver påvirkningen av litteraturen i norskfaget i dagens og morgendagens samfunn, så kan det virke som om en forståelse av litteraturen i seg selv er en forståelse av norskfaget og samfunnet i som sådan.[5] Den kyndigheten en opparbeider seg ved arbeid med litterære tekster vil på den måten hjelpe unge elever/studenter i et hverdagsliv som er fullt av tekster.

Jeg er på mange måter enig i den kritikken som kommer mot læreplanens høyere prioritering av språkferdighet og kommunikasjonsdelen kontra den litterære delen i dagens norskfag og den bekymringen som meddeles angående studenters mangel på kjennskap til Wergeland o.l. Vi er omringet av litteratur som krever tolkning, forståelse og det å kunne plassere innhold og perspektiver i ulike kontekster. For å opparbeide seg en slik kyndighet, vil bruk litterære tekster være en god måte å tilegne seg disse egenskapene. I en verden hvor tekster ikke bare finnes i lærebøker, romaner, aviser, men også i svært stor grad lett tilgjengelig på internettet i form blogger, videosnutter, multimodale tekster osv. Her er det kanskje svært sjeldent av Synnøve Solbakken eller Peer Gynt dukker opp i sin originalitet, men det betyr ikke dermed at Bjørnson og Ibsen ikke spiller en viktig rolle i norskfaget som sådan. Den kunnskapen  og dannelsen en sitter igjen med vil hjelpe til å sortere ut disse multimodale tekstene og fordre til at individenes eksponering blir møtt med refleksjon, kritisk tenkning, forståelse og en økt bevissthet til hvordan ulike sosiale grupper knyttes til sosialisering, ideologier og maktrelasjoner i forskjellige tekster og i kommunikative praksiser.[6]

En forståelse for hvordan slike maktrelasjoner og sosialisering påvirker individene gjennom digital kommunikasjon, som i dag preger hverdagen, vil skapes gjennom arbeid med litteratur. Egenskaper det ellers vil være vanskeligere å tilegne seg. En kan se på litteratur i norskfaget som modningsfaget til individet. Det er vanskelig å teste slik modenhet, eller dannelse om du vil, men det vil komme til syne med tanke på hvordan individet reagerer på påvirkningen av hverdagslige tekster, både digitale, multimodale, sammensatte tekster og skriftlige verbaltekster.

For å forstå litteraturens plass i samfunnet, og forstå hvorfor mange mener det er forsvarlig å mene at alle skal lese Henrik Ibsen, må en erkjenne litteraturens kulturelle egenskap i sin egen samtid. En må forstå at litteratur er elevens modenhetsfag som forbereder en på fremtiden ved hjelp av studier av fortid og nåtid gjennom litteratur. En formidler av kultur og evnen til kritisk tenkning, kulturell- og critical literacy, eller kyndighet/forståelse om du vil. Norsk er for meg akkurat dette som Jon Smidt sa det: ”(...) å forstå norskfaget som et levende kulturfag, der elevene står i dialog med stemmer (tekster) fra mange tider og lærer noe om hvordan tekster kan gi ulike perspektiver på verden.” ved hjelp av den skrivekyndige delen av faget. I dag, og i fremtiden, vil norskfaget drives fremover av spenningen mellom litteratursiden og språksiden. Og så lenge disse er avhengige av hverandre vil litteraturen alltid stå sterkt i norskfaget.

For å oppsummere kort, så vil det kunne være mulig å uteksamineres fra UiO uten å ha spesiell kunnskap om Wergeland, men litteraturen og norskfaget i dag og i tiden fremover vil trenge lærere med kulturell forståelse for formidlingsoppgaven de har og dannelsesreisen elevene skal igjennom. På bakgrunn av dette kan en vel kanskje tenke seg at så lenge lærere har denne kulturelle forståelsen bør iveren etter en kanonisert, norsk litteratur legges litt på is?

Litteraturliste:

(1) "Ibsen forsvant fra pensum", Klassekampen 26.10.2013, s. 17 – Del 1

-      (2)  Professor Street, Brian V. (2005). Understanding and defining literacy. Background paper prepared for the Education for All Global Monitoring Report 2006, Literacy for Life (2005)

-       (3) Nicolaysen, Bjørn Kvalsvik (2005). Tilgangskompetanse. Arbeid med tekst som kulturdeltaking. I: Kulturmøte i tekstar. Litteraturdidaktiske perspektiv. (Red. Bjørn Kvalsvik Nicolaysen og Laila Aase). Det Norske Samlaget

-       (4) ”Skviset ut av læreplanen”, Dag Eivind Undheim Larsen. Klassekampen 1. 17.12.2015. Side 28.

-      (5)  ”Samfunnets store spei”, Gudmund Hernes. Morgenbladet. 22. januar 2016. Nedlastningsdato 23.09.2016. Url: https://morgenbladet.no/ideer/2016/01/samfunnets-store-speil

-     ( 6 )Dagrun Skjelbred og Aslaug Veum (red.). Literacy i læringskontekster. Første utgave. (2013). Cappelen Damm